Når det egentlig er bra

Vet ikke helt hva jeg skal si. Smiler og ler på skolen og gråter hjemme når ingen ser. Det går bra så lenge og det er da det gjør ekstra vondt når ting rakner. Store smil og klaustrofobi til langt oppover skuldrene. Vonde tanker og oppkast og hodepine. Gamle rutiner. Jeg tror hele tiden at jeg er sterkere enn det jeg er. Presser meg selv lengre og lengre helt til alt sier stopp og da skal det ikke så mye til før jeg knekker.

Det gjør så vondt når ting jeg greide før, ikke lengre går. Når det knyter seg i magen, svartner for øynene og pulsen dunker så hardt at det gjør vondt. Jeg blir plutselig redd for å ta t-banen alene. Plutselig redd for å åpne munnen. Redd og svimmel og kvalm. Og jo svakere jeg kjenner meg, jo lengre ned dytter jeg meg selv. Og da blir jeg jo bare enda svakere. Drunknet i min egen resel og selvmedlidenhet. De sier at det blir bedre, at jeg må lære å kjenne og å få kontroll. Og ja, jeg vet at det blir bedre, men akkuratt nå kjennes det bare så jævlig tungt. Og det gjør så innmari vondt når ting egentlig er bra rundt meg. (Hei, dette ble negativt og trist og egoistisk, men sånn får det bare være.)