Om å være alene

Noen ganger er man så alene at det gjør helt vondt. Du tror du skal råttne bort da, eller revne. Hvis noen tilfeldigvis skumper til deg på bussen, kan de komme til å rive deg i stykker. For du har ikke noe skall lenger. Ingen å gjemme deg bak, ingen som kan beskytte deg, eller komme med trøstende ord. Du er helt alene, og det borrer seg innover, graver dype hull du ikke blir kvitt. Etterhvert kommer det helt inn til benet, da har det borret seg gjennom kjøttet, og alt er vondt. Alt er ømt, og du kan nesten gi opp. Hvis du er heldig kommer det kanskje noen som kan fylle hullene dine igjen. Fylle det tomme og triste med latter og fine ting. Er du heldig er det noen som tar deg med på utstillinger, eller sitter ute med deg. Dere kan sitte ute gjennom hele natten og se at det blir mørkt, for så å bli lyst igjen. Dere kan se på soloppgangen, se på fargene. Og så drikke kaffe og ta en røyk på en café. Og bare være hverandre. Da blir kanskje hullene litt lysere og litt mindre. Men mest sannsynlig skjer det ikke, det kommer ingen og tar deg bort, ingen du bare kan være med. Sannsynligvis blir du sittende alene, mens hullene blir større og større. Og noen kan komme til å rive deg i stykker når som helst. Til slutt er du bare et eneste stort, svart, tomt hull. Alene.